Kvelden senket seg som et fløyelsmykt slør over Bergen, mens jeg, Elias Berg, sto i loftsleiligheten min i sentrum og lurte på hvordan i all verden jeg hadde latt meg overtale til dette. Det var helt og holdent Klaras skyld – eller rettere sagt konsekvensen av et tåpelig veddemål jeg hadde tapt i et øyeblikk av overmot. Klara, min beste venninne gjennom mange år, hadde en egen evne til å lokke meg inn i situasjoner som sprengte komfortsonen min. Denne gangen hadde hun overtalt meg til å bli med på en eksklusiv maskefest i en gammel villa like utenfor Nordmarka, på grensen til Fana. Men det var ikke bare festen som fikk svetten til å perle på pannen min – det var kostymet hun hadde valgt ut til meg.
Forberedelsene: En handling av hengivenhet
Klara hadde brukt dager på å sette sammen det perfekte antrekket, og da hun viste det frem, kjente jeg hvordan kinnene mine glødet. «Du skal være en veneziansk kurtisane,» erklærte hun med et glimt i øynene som ikke tillot motstand. Kostymet var et mesterverk av overdådighet: en gulvlang kjole i dyp sort fløyel, som klamret seg tett til overkroppen og fremhevet midjen med et korsett i skinnende burgunderrød silke. Ermene var av tynn blondesilke, som vaiet som et slør ved hver bevegelse, og den dype utringningen var dekorert med intrikate gullbroderier som glitret som stjerner i natten. Skjørtet falt i myke bølger ned til gulvet, men en dristig splitt på siden avslørte beinet mitt opp til midten av låret ved hvert skritt.
Til dette kom svarte blondestrømper, pyntet med små rhinsteiner og holdt oppe av delikate strømpeholdere. Undertøyet – et sett i sort sateng bestående av en push-up-BH og et knappet trusesett – føltes uvant sensuelt. Klara insisterte på at jeg skulle bruke høyhælte sandaletter, hvis remmer sno seg som slanger rundt anklene mine. «Du må øve deg på å gå, Elias,» hadde hun sagt mens jeg vaklet gjennom de første skrittene. Et halsbånd i sort lær, utsmykket med en gullanheng formet som en maske, lå tett inntil halsen min, og på håndleddene bar jeg matchende armbånd som klirret svakt ved hver bevegelse.
Høydepunktet var en overdådig parykk med lange, kastanjebrune lokker, flettet med perler og små gullornamenter. Klara hadde festet den med en spesiell lim som sikret at den satt bom fast, selv under de heftigste bevegelser. «Vi vil jo ikke at hemmeligheten din skal avsløres,» sa hun med et lurt smil mens hun sminket ansiktet mitt. Hun la på dramatisk sminke: mørk eyeliner som ga øynene mine en kattelignende intensitet, glitrende øyenskygge i gull- og bronsetoner og en dyp rød leppestift som gjorde leppene mine fyldige og forførende. Falske vipper og et lett lag rouge fullførte bildet. «Du er en visjon,» hvisket hun da hun trådte tilbake for å beundre verket sitt.
Men Klara var ikke ferdig. Med en blanding av omhu og provokasjon barberte hun hele kroppen min, inkludert intimsonen, og smurte inn huden med en velduftende lotion som luktet av sandeltre og jasmin. Fingrene hennes gled forsiktig over huden, og da hun smurte inn det sensitive området rundt anus, kjente jeg en pirring jeg ikke kunne ignorere. «Dette må være grundig,» mumlet hun, og jeg kunne høre smilet i stemmen hennes mens berøringene hennes varte lenger enn nødvendig. Til min overraskelse – og ubehag – avsluttet hun med å låse på et sølvfarget kyskhetsbur, sikret med en liten lås. «Bare for sikkerhets skyld,» sa hun med et blunk. «Vi vil jo ikke at du skal bli distrahert.»
Klaras forvandling: Den mystiske fremmede
Mens jeg følte meg som en figur fra et historisk drama i mitt overdådige kostyme, hadde Klara valgt et kontrastfylt antrekk. Hun gled inn i rollen som en mystisk gentleman, kledd i en skreddersydd frakk av dypblå fløyel som fremhevet hennes slanke figur. En sort silkevest og en stivet hvit skjorte med en sløyfe i skinnende silke ga henne en aristokratisk aura. Buksene var tett tilpasset og endte i polerte lærsko. I stedet for sminke bar hun en enkel, sort halvmaske som fremhevet øynene og ga henne et snev av mystikk. Hun hadde gjemt det korte håret under en parykk av glatt, sort hår, stramt kammet tilbake. «Jeg er din ledsager, signor Elias,» sa hun med en overdreven aksent og en galant bue som fikk meg til å le, til tross for nervøsiteten.
«Ikke glem, du lovet å spille rollen din,» minnet hun meg om mens vi gjorde oss klare. Hun rakte meg en liten, fløyelsbelagt clutch som akkurat hadde plass til en lighter, en pakke sigaretter og et lommetørkle. Mine vanlige eiendeler – lommebok, nøkler, mobil – stuet hun bort i jakkelommen sin. «I kveld er det jeg som styrer,» sa hun med et smil som var både lekent og bestemt. Hun satte seg bak rattet på min sølvgrå BMW, og jeg tok plass i passasjersetet, det stramme korsettet tvang meg til å sitte rak i ryggen mens vi kjørte gjennom Bergens nattlige gater mot Nordmarka.
Villaen: Et palass av hemmeligheter
Villaen som var målet vårt, lå gjemt bak en allé av gamle eiketrær, hvis grener strakte seg som beskyttende armer over veien. Bygningen selv var et mesterverk av gotisk arkitektur, med høye spissbuevinduer som glødet i varmt lys og små tårn som raget mot nattehimmelen. Forplassen var dekket med luksusbiler – Porscher, Bentleys og en iøynefallende rød Ferrari skilte seg ut. Stemmesurret fra gjestene sivet ut gjennom de åpne fløydørene, akkompagnert av tonene fra en strykekvartett som spilte Vivaldi.
Klara ga dørvakten, en mann i livré, invitasjonene våre, og vi trådte inn. Ballsalen var et skue av dekadanse: krystallkroner kastet glitrende refleksjoner på veggene, som var dekorert med fresker av mytologiske scener. Gjestene bar kostymer som spente fra barokk prakt til avantgardistisk overdådighet. En kvinne i en påfuglfjærkjole gled forbi oss, mens en mann i en gullfarget ridder rustning danset med en maskert ledsager. Luften var tung av parfyme, champagne og en underliggende spenning som knistret som elektrisitet.
Jeg kjente blikkene på meg mens vi gled gjennom mengden. Kjolen min glitret i lyset, og hælene på sandalettene klakket mot marmorgulvet. Klara la en hånd lett på ryggen min, en gest som var både beskyttende og besittende. «Slapp av, Elias,» hvisket hun. «Du ser ut som en gudinne.» Men jeg følte meg alt annet enn guddommelig – mer som en fremmed i en verden som var ukjent for meg. Planen min var å trekke meg tilbake til et stille hjørne så snart som mulig, kanskje med et glass champagne i hånden, og komme meg gjennom kvelden så ubemerket som mulig.
Et gjemmespill i skyggene
Jeg oppdaget en nisje bak et tungt fløyelsforheng, flankert av en antikk marmorstatue. «Jeg blir her,» mumlet jeg til Klara, som nikket og sa «Jeg finner deg senere» før hun blandet seg med mengden. Jeg lente meg mot den kjølige veggen, clutchen klemt i hendene, og observerte folkemengden. En mann i et piratkostyme med øyelapp flørtet med en kvinne i en skarlagenrød flamencokjole, hvis vifte flagret som en sommerfugl. En gruppe maskerte skikkelser sto i en halvsirkel og lo av en vits jeg ikke kunne høre. Musikken skiftet til en langsom vals, og par begynte å svinge i takt.
Klara forsvant snart i mengden, sist jeg så henne var hun sammen med en gruppe gjester – to kvinner i overdådige renessansekjoler og en mann i et Fantomet i operaen-kostyme. En underlig tanke slo meg: Hva om Klara moret seg i et av villaens mange side rom? Forestillingen om at hun var intim med en fremmed utløste en kribling i meg som jeg ikke helt forsto. Kyskhetsburet, som låste inn maskuliniteten min, forsterket denne følelsen da kroppen min forgjeves prøvde å reagere på fantasien.
Møtet: Skygger av autoritet
Jeg var så fordypet i tankene at jeg ikke la merke til de tre mennene som nærmet seg før de sto rett foran meg. De bar uniformer som lignet på et spesialstyrketeam – svarte kevlarvester, tettsittende bukser og tunge støvler som smalt ved hvert skritt. Ansiktene deres var skjult bak halvmasker som bare lot øyne og munn være synlige. Lederen, en mann med brede skuldre og et gjennomborende blikk, tiltalte meg: «Du er ledsageren til herren i den blå frakken, ikke sant?»
Jeg nikket nølende, hjertet begynte å slå raskere. «Hva er galt?» spurte jeg, stemmen min knapt mer enn en hvisking. Mannen trådte nærmere, hans nærvær var overveldende. «Din ledsager har begått en forseelse. Han forsøkte å stjele et verdifullt artefakt fra vertens samling. Du må bli med oss for å avklare saken.»
«Det må være en misforståelse,» stotret jeg, men før jeg kunne protestere videre, grep de to andre mennene meg i armene. Grepet deres var fast, men ikke brutalt, og de førte meg gjennom en sidedør jeg ikke hadde lagt merke til tidligere. Vi gikk ned en svingete trapp som førte til en svakt opplyst kjeller. Luften var kjølig og luktet av gammel stein og noe metallisk. En tung jerndør ble åpnet, og jeg ble skjøvet inn i et rom som lignet et middelaldersk fangehull – nakne steinvegger, noen fakler som kastet flakkende lys, og et massivt trebord i midten.
Konfrontasjonen: Et farlig tilbud
En fjerde mann ventet allerede i rommet. Han var enorm, med muskler som tegnet seg under uniformen, og en maske som skjulte ansiktet hans fullstendig, bortsett fra to glødende øyne. «Din ledsager har tilstått,» begynte han, stemmen hans dyp og resonant. «Han forsøkte å stjele et gullamulett fra samlingen. For å unngå en anmeldelse, tilbød han at du skulle ta straffen for ham.»
Det svimlet for meg. «Hva slags straff?» spurte jeg, stemmen min skalv. Mennene lo lavt, en lyd som strøk over huden min som en kald vind. Lederen trådte frem, masken hans glitret i fakkellyset. «På en kveld som denne er straffen… av personlig art. Vi har spesielle preferanser, og din ledsager forsikret oss om at du er villig til å oppfylle dem.»
«Og hvis jeg nekter?» spurte jeg, selv om jeg anet svaret. «Da må din ledsager betale en bot på 200 000 kroner – i kontanter, innen i morgen middag.» Magen min knyttet seg. Så mye penger hadde vi ikke, og utsiktene til å forhandle i dette rommet mot fire menn var håpløse. «Hva krever dere egentlig?» hvisket jeg, halsen tørr.
Lederen smilte, tennene hans blinket. «Vi er menn med… spesielle lyster. Og du, i ditt vakre kostyme, er akkurat det vi ønsker oss. La oss ikke kaste bort tid.» Før jeg rakk å reagere, hadde de omringet meg. Hendene mine ble bundet med tau som ble tredd gjennom ringene på armbåndene mine og festet til kroker i taket. Kjolen min ble løftet, splitten avslørte beina mine, og jeg sto der, utsatt og skjelvende.
Overgivelsen: En dans av underkastelse
Det som fulgte var en virvel av kontroll og hengivenhet. Lederen grep haken min, tvang meg til å møte blikket hans. «Du skal tjene oss,» sa han, stemmen hans et mørkt løfte. «Jo mindre du motsetter deg, desto behageligere blir det for deg.» Som en demonstrasjon slo han meg lett på kinnet, en pirrende smerte som overraskende tente meg. De andre mennene lo mens de fjernet klærne mine stykke for stykke, til jeg sto igjen i bare blondestrømpene, sandalettene og kyskhetsburet.
De justerte tauene slik at jeg endte knelende på et mykt teppe som skånet knærne mine. Mennene kastet uniformene, kroppene deres muskuløse og glinsende i fakkellyset. Jeg kjente varmen fra blikkene deres da de stilte seg rundt meg. «Åpne munnen,» befalte lederen, og jeg adlød, drevet av en blanding av frykt og en underlig, voksende opphisselse.
De tok meg i besittelse, hendene deres utforsket kroppen min mens deres peniser vekselvis fylte munnen min. De var krevende, men ikke brutale, og med hvert støt ebbet motstanden min ut. Ydmykelsen jeg hadde ventet, ble erstattet av en mørk lyst som overrasket meg. De trengte inn i meg bakfra, bevegelsene deres rytmiske og lettet av rikelig med glidemiddel. I starten var smerten overveldende, men snart ble den til en pulserende opphisselse som strømmet gjennom kroppen min.
«Du er et naturtalent,» knurret en av mennene mens han grep hoftene mine. Jeg stønnet ufrivillig, stemmen min dempet av penis i munnen min. De lo, oppmuntret av reaksjonen min, og intensiverte bevegelsene sine. Jeg mistet meg selv i ekstasen, sansene mine overveldet av berøringene deres, lukten deres, smaken deres.
Klimakset: En storm av sanser
Mot klimakset stilte de seg rundt meg, hendene deres på penisene sine, til de en etter en sprutet på meg. Varme strømmer traff ansiktet mitt, halsen, brystet, og jeg tok det imot med en underlig hengivenhet. De kalte meg deres «kurtisane», deres «nattens slave», og jeg kjente hvordan jeg gikk opp i ydmykelsen deres. Da de var ferdige, løste de bindingene mine og hjalp meg opp. «Du har tjent godt,» sa lederen. «Straffen er sonet.»
De forlot rommet, og jeg ble stående igjen, kroppen min skjelvende av utmattelse og en underlig tilfredsstillelse. Kort tid etter åpnet døren seg, og Klara trådte inn, masken hennes tatt av, ansiktet preget av bekymring. «Elias, er du ok?» spurte hun. Jeg nikket, ute av stand til å innrømme sannheten – at jeg hadde nøt det. Hun smilte plutselig, et vitende glimt i øynene. «Jeg visste at du hadde det i deg,» sa hun. «Dette var min gave til deg – en natt der du kunne overskride grensene dine.»
Det gikk opp for meg at hun hadde planlagt alt. Men i stedet for sinne, kjente jeg en underlig takknemlighet. Jeg skulle få henne til å betale for det – men på min måte, i en natt hun aldri skulle glemme.
0 Comments